Jeg har vært hjemme i helgen. Jeg har hatt det så bra, alt var som før, og alle vennskapsbånd var akkurat som om jeg ikke har vært borte. Det er sånn det skal være.
Jeg tenker nå på å flytte hjem, og slik det som oftest er med meg, har en tanke satt seg i hodet mitt, så slipper den ikke taket med det første. Jeg har vært på jobbintervju hjemme og får vite mer om 2 uker. Jeg har blitt tilbudt å leie ett hus av min tante til en billig penge, og det er rålekkert. Jeg savner alle sammen, og jeg er meget lei av å ikke vite hvor de neste pengene skal komme fra og måtte krangle med byråer om timelister, lønn og hvor mye de egentlig lovte meg i timen. Jeg klarer ikke leve som en student lenger, og jeg savner tiden hvor jeg bodde alene og ikke måtte liste meg ned trappene om morgenen i fare for å vekke noen. Ikke er jeg så glad i å vaske om den brente grøtkjelen om ettermiddagen heller fordi vi ikke har andre kjeler her, og jeg ikke har fått lønn så jeg kan koste på oss en til. Og jeg er egentlig ikke en byjente ;p
Nei. Jeg føler at London har gitt meg det jeg kom for. Jeg har hatt 5 fine måneder her, og jeg er så glad for at jeg dro! Jeg sa jeg skulle gi det 6mnd til 1 år,men nå føler jeg at det er på tide å komme seg videre.
Jeg vet noen ikke kommer til å tro meg eller tro at jeg er klar for å flytte hjem, jeg sier ikke at det blir Norge resten av livet, men jeg er ferdig med London for nå. En av jentene som jeg bor med sa i dag at også hun skal flytte ut, så da hiver jeg meg med henne også legger vi ut begge rommene for leie.
Det er ikke en forhastet beslutning, selv om det kanskje virker sånn, men det har brygget litt inne i meg i det siste.
Jeg kan fremdeles utforske verden selvom jeg er bosatt i Norge :)
0 comments:
Post a Comment